Ifølge de beste estimatene opplever mer enn 20 prosent av amerikanerne vedvarende fysisk smerte som forstyrrer deres daglige liv. Mer enn 20 prosent av amerikanerne opplever også kronisk psykologisk smerte i form av depresjon, angst og andre psykiske lidelser.
Dessverre har vi stort sett fått kroniske smerter feil. "Konvensjonell tenking av smerte kan i beste fall være feil og i verste fall skadelig," sier Kelly Starrett, en lege i fysioterapi og grunnlegger av Ready State, et treningsstudio og online ressurs dedikert til å hjelpe mennesker med å lindre smerte, forhindre skader og forbedre deres fysisk ytelse.
Den første måten vi får kroniske smerter feil, sier Starrett, er at vi antar at de forekommer i muskler eller bein eller, i tilfelle psykiske lidelser, i sinnet. Nyere arbeid innen smertevitenskap avslører imidlertid at dette ikke er tilfelle. Vedvarende kronisk smerte er et biopsykososialt fenomen. Med andre ord manifesterer det seg fra en kombinasjon av problemer som oppstår i kroppene, sinnene og samfunnene våre. Mens akutte smerter (f.eks. Et brukket håndledd, en forstuet ankel eller forbigående angst eller depresjon) trekker seg tilbake med målrettede behandlinger, gjør ikke kronisk smerte det. Dermed, sier Starrett, krever det et mye mer helhetlig syn.
Tenk på følgende eksempler: psykisk sykdom reagerer godt på fysisk aktivitet, mens vedvarende fysisk smerte kan lindres med psykologisk trening, for eksempel oppmerksomhet. For å takle kronisk smerte på en meningsfull måte, forklarer Starrett, må vi fokusere på hele systemet.
Den andre måten vi får kroniske smerter feil er at vi antar at smerte alltid er en dårlig ting, og dermed kommer vi til å frykte det. Dette kunne imidlertid ikke være lenger fra sannheten, sier Steve Magness, en prestasjonscoach (og også min kreative partner). "Smerter er en dramatisk evolusjonær fordel," sier Magness. “Det er informasjon. Det forteller oss at noe er galt, eller at noe kan gå galt. Men noen ganger forteller litt smerte oss også at vi er på rett spor. ” Bare tenk på det. Ethvert meningsfylt forsøk på forbedring - det være seg fysisk, psykologisk, emosjonelt eller sosialt - innebærer vanligvis i det minste noe ubehag, om ikke smerte.
Ifølge Dr. Samer Narouze, professor i kirurgi og anestesiologi ved Northeast Ohio Medical School og styreleder for smertesenteret ved Western Reserve Hospital, er vedvarende kronisk smerte som ikke har noen underliggende nåværende patologi (dvs. alt som var galt i kroppen, blitt løst ) blir ofte foreviget av to grunner: vi blir enten altfor følsomme for det ubehaget og smerten eller ufølsomme for det, som begge kan føre til mer langvarige og alvorlige problemer.
På den overfølsomme siden, på den minste smerte, friker vårt sinn-kropp-system, noe som igjen forårsaker mer smerte. Vi går inn i en ond sirkel av overfølsomhet, med smerte som gir mer smerte. Dette er vanlig for kroniske fysiske smerter og angstlidelser. På den ufølsomme siden tåler vi for mye smerte uten å endre tilnærming eller be om hjelp. Resultatet, forklarer Narouze, er at smertene ofte blir verre. “En av de sterkeste prediktorene for vedvarende kronisk smerte er hvor lenge en person har gått uten å få hjelp. Jo lenger den perioden, jo mer sannsynlig vil smertene bli kroniske, ”sier han. Lært hjelpeløshet er også vanlig for depresjon, som ikke overraskende er forbundet med kronisk fysisk og sosial smerte.
Når vi blir overfølsomme for smerte, tvinger løsningen oss ofte til å oppleve det, slik at vi kan omskole vårt sinn-kropp-system for ikke å freak out. En person som gjennomgår denne typen eksponeringsterapi lærer at det noen ganger er deres frykt og unngåelse av å oppleve smerte som forårsaker deres lidelse mer enn selve smerten. Eksponeringsterapi er en del av en bredere modell kalt kognitiv atferdsterapi, som ifølge Narouze "har det høyeste bevisnivået, enda mer enn medisiner, for å hjelpe med vedvarende kronisk smerte."
Når vi aksepterer for mye smerte, innebærer løsningen generelt å lære at det er OK å be om hjelp, at smerte ikke trenger å være gitt, og at vi kan iverksette tiltak for å forbedre våre situasjoner. Dette er også en hjørnestein i kognitiv atferdsterapi og andre evidensbaserte terapier, for eksempel aksept og engasjement.
Under begge omstendigheter - overfølsomhet og ufølsomhet - oppstår det problemer når vi reagerer upassende, enten ved ikke å tolerere smerte eller ved å tolerere for mye av det. I begge tilfeller har smerter en tendens til å bli verre.
Til slutt må vi kanskje slutte å tenke på vedvarende kronisk smerte i et vakuum og begynne å adressere det mer helhetlig; hvis vi slutter å fokusere utelukkende på selve følelsen av smerte, kan vi begynne å fokusere på det den forteller oss og hvordan vi reagerer på den, som individer og samfunn.
